Sagnet om Hestmannen (og Helgelandsfjellene)

 

Lengst nord på Hålogaland satt to gubber på hver sin side av Vestfjorden og så over til hverandre. – Særlig gode venner var de ikke, for begge ville være størst, og deres livsanskuelse var så ulike som sjømannens og fjellbuens kan være. Vågakallen satt – og sitter ennå i sin høye stol på Aust-Vågøy, 3000 fot over Vestfjorden ved Henningsvær. Han anså hele Lofoten som sitt rike, fra Raftsundets fjelltinder i nord helt ut til skjærene ved Skomvær og Røst.

 

Men Sulitjelmakongen ville ikke være mindre, som han satt der ennå høyere på riksgrensen og så ut over villmarken med skog og sjøer. Av og til lo han fult i skjegget, for ingen andre enn han visste om, at hele det store strøk der nede under hans stol var fullt av kobbermalm og gjemte umåtelige verdier.

 

Ett var de likevel enige om; at ungdommen ikke lenger var til å styre.

 

Vågakallen hadde bare en sønn, Hestmannen, men han gjorde ugagn for mange. Nå var han fart hjemmefra for godt og hadde slått opp sin bolig i Svolværfjellet. Gamlen hadde han vokst over hodet i den grad at nå kunne han romstere som han ville, og det var ikke rådelig for noen å komme Hestmannen nær.                                     

 

Sulitjelmakongen hadde sju døtre som gjorde livet surt for han. Til slutt så han ingen annen råd enn å sette dem ut på Landego under oppsyn av den ærbare jomfru Lekamøy, som hadde bolig der. Men fra Svolvær kan en se over til Landego, og en kveld i mai, da nettene er lyse, ble Hestmannen vár Lekamøy, som tok seg et bad. Straks var han fyr og flamme. De 15 milene over Vestfjorden var lite for han. Til hest i full rustning, med svaiende hjelmbusk og kappen slengt over de sterke skuldrene, jaget han sørover på sitt midnattsritt. Sjøens morild flammet som gnister om hestens hover. Men verre flammet Hestmannens øyne, og Lekamøy forsto, at her ville verken bønn eller motstand hjelpe. Så samlet hun de sju søstrene fra Sulitjelma, og tok flukten sydover.

 Men kongsdøtrene snakket seg imellom hvilket narraktig påfunn det var å rømme fra Hestmannen, - det var ikke hver natt man kunne oppleve et eventyr. Så kastet de sine kapper over Dønnesøya, hvor de ennå henger, og stilte seg opp i rad og rekke på Alstenøya fra Sandnes til henimot Alstadhaug, - først den yngste og slankeste ”Bottenkrona”, så ”Gryta” og ”Skjæringen” og dernest begge ”Tvillingene”, så ”Kvetind” og sist den korpulente eldste ”Breitind”. 

 

Men pakket kunne ha spart seg umaken. Hestmannen gadd ikke å se på dem engang, for det var Lekamøy han ville ha tak i. Og da han så at hun fikk et forsprang, spente han buen og sendte en pil etter henne. Men en annen jutul – kongen i Sømnafjellene ved Brønnøysund – satt våken og moret seg kostelig. Da pilen kom, kastet han hatten sin i veien. Pilen gikk tvers igjennom hatten, men tok en annen retning, og ligger langt ute på et skjær, mens hatten falt ned på Torget ved innseilingen til Brønnøysund, og ennå ser man det store hullet tvers igjennom Torghatten.

                       

 

Lekamøy smatt bak fjellene på Leka. Men Sulitjelmakongen ble nysjerrig og ville se hva alt dette ståket betød, og han rakk da ned til Saltstrømmen. – I det samme randt solen, og trollene ble til sten. – Alle hadde de glemt hvor kort natten er i Nordland på vårkanten. – Og nå står de der: Lekamøy på Leka, Torghatten på Torget, de sju ville søstrene på Alstenøy. Hestmannen ved Kvarøy og Sulitjelmakongen mellom Straumen og Beiarn, hvor hans krone stikker opp blant Børvasstindene og kan ses fra Bodø. Men Vågakallen sitter som han satt i sin høye stol, 3000 fot over Henningsvær.